Gutteromstortur

Under en konsert med Stein Urheim, begynte jeg plutselig å tenke på Jon Spencer. Jeg hadde ikke tenkt på ham på sikkert ti-femten år, men der var han like plutselig. Kanskje var det bare en pavlovsk refleks utløst av Urheim sin utvidede blues-forståelse, men det samme kan det være. Jeg sto med en (skuffende) hveteøl fra Florø-baserte Kinn mikrobryggeri og tenkte på Jon Spencer og hans kumpaner i Blues Explosion, et band jeg var ganske lidenskapelig opptatt av på videregående (Rilla platebar på Hamar solgte Acme, Now I Got Worry og Orange til henholdsvis 199,-  kroner; en formue på den tiden), men som siden bare … fizzlet ut av min bevissthet. Det er jo sånn med noen band man digger i 16-17-18-årsalderen. Og kanskje er det like greit, det er sjelden et sunnhetstegn når folk knytter sine favorittplater til gutterommet. Så definerende og full av overgangsriter er den alderen der, at det kan være like greit å begrave deler av den. Ellers vil den definere deg for all fremtid. Sier nå jeg da.

UANSETT, da jeg kom hjem igjen etter Stein Urheim-konserten (og House by The Lake, som også spilte), var det bare én ting å gjøre: Sette på «Torture» av Jon Spencer Blues Explosion. Klokka var sikkert tre eller noe, og jeg satte nok på musikken altfor høyt. Min samboer våknet iallfall og spurte hva pokker jeg drev på med. «Samuel kan våkne!», advarte hun. Jeg er seksten år igjen, svarte jeg.