Johnny Marr er ute med sin første soloplate. The Messenger heter den. Jeg har hørt
litt på den, og … vel, stikkordet er litt.
Men nok om det.
Genibegrepet brukes generelt altfor skjødesløst i
musikkritikken, men det er uomtvistelig en høyst passende benevnelse på Marr og
hans raptus på midten av åttitallet. I denne perioden kunne han knapt ta i en
gitar uten at det kom noe genialt ut av det. Men nok om det også. Det finnes
nok mennesker i den norske offentligheten som har gjort det til sitt hovedvirke
å skrive om The Smiths (Hei, Dagsavisen, Frode Grytten og Tore Renberg!).
For nå ville jeg trekke frem en helt annen Marr-komposisjon.
I 2003 allierte han seg med et band som het (heter?) The Healers. De ga ut en plate med
den forferdelige tittelen Boomslang. Det
var en høyst ujevn affære, men den ene låta, «Down on the corner», finner jeg
alltid en god grunn til å lete frem igjen. Kanskje ingen genistrek (gitt den litt mer restriktive bruken jeg tar til orde for), men fader ikke så langt unna heller. Og du vet hva
Kenneth Ishak (kanskje den norske gitaristen som har gått lengst i sitt forsøk
på å emulere Johnny Marr) sier: «Alle mine favorittplater er firere.»
Forresten: Da REM spilte på Koengen i Bergen for noen år
siden, satte de på «Down on the corner» rett før de gikk på scenen. Jeg heiste
glasset i oppstemt konsternasjon og ga mitt velbehag til kjenne. Men hva med dette: Da jeg
tittet meg rundt etter partivenner, møtte jeg ikke ett eneste bekreftende
blikk. Sånn har det vørti!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar