Chris Heath + Bruno Mars

Det finnes bare en «skole» innen intervjuer, og det er Chris Heath sin. Den britiske journalisten og Robbie Williams-biografen, kjent for sin ontologiske, tilsynelatende banale spørsmålsteknikk - når som helst kan han finne på å spørre intervjuobjektet hva som er vedkommendes favorittdyr, og hvorfor det er det, og hvor vedkommende var da vedkommende først tenkte at det var det, og så har du det sykt nok gående. I siste nummer av GQ, hvor Heath vel hovedsakelig skriver, har han intervjuet Bruno Mars. Jeg trodde ikke det var noenting som kunne toppe Bruno Mars' opptreden på Graham Norton Show, men denne artikkelen gjør det. Frode Grytten skrev en gang om Samuel Eto'o at «han er ikkje bare hissig på grauten, han er hissig på smørauget, sukkeret, rosinene, kanelen, den raude saften, serveringsdama bak disken og heile forbanna etablissementet», og det er Chris Heath her, men på en veldig chrisheathsk måte.

Personlig høydepunkt 1: Siste setning, åpenbart.
Personlig høydepunkt 2: Navnet på Bruno Mars' forrige band, Sex Panther.
Personlig høydepunkt 3: Chris Heath sin analyse av hvorfor Bruno Mars, egentlig navn Peter Hernandez, tok scenenavnet Bruno Mars: «Eventually he sidestepped the issue by adopting the name Mars, perhaps figuring that the best way to avoid being stereotyped by race is to sound as though you come from a different planet altogether.»
Personlig høydepunkt 4: At Mars, når han tar med Heath på casino, introduserer ham for alle som sin «onkel fra Sveits».
Personlig all-time Chris Heath-høydepunkt: Starten (det vil si, slutten av starten) på hans 2011-intervju med Michelle Williams:

«Here is what happens in this article: I meet with Michelle Williams on three days in two different cities over a bit more than a week. Much does not go as either of us expects. On the first day, we mainly talk about her youth, and I make her cry. On the second, we mainly talk about her becoming Marilyn Monroe. This is the only dry-eyed meeting. (Unless—quite possible—I was too insensitive to notice.) On the third, we mainly talk about her life with, and without, Heath Ledger. At the end of the third day, we walk around a park in the dark. At the end of the second day, we tidy up the leftovers of her daughter's birthday cupcakes. At the end of the first day, she leaves in tears, her parting words: 'That was really awful.' That's about all. There's also a moment at the very end of the article that could be taken as an atmospheric, ambivalent allegory about the chasing of dreams, but is probably just a brief account of a long hike. The rest is taken up with all that kind of stuff that people sometimes say when they're asked enough questions. If any of it breaks your heart, it was probably already a little broken to begin with.»

Men egentlig, kommer jeg på, personlig all-time Chris Heath-høydepunkt: Andres Lokkos intervju med ham i bladet Bibel, som jeg en gang fikk låne av Henning Reinton. Finnes ikke på nett, men er samlet i en av Lokkos to artikkelantologier. Verdt hele boksen aleine, som det heter.