«Glem Spotify – det er Youtube som er gullgruven for den
musikkinteresserte. ’Hei, mitt navn er Audun, og jeg er Youtube-avhengig.’»
Slik låt skriftemålet til Audun Vinger i Dagens Næringsliv 25. januar.
Han fortsatte: «Av alle mediale nyvinninger dette årtusenet, er det denne
trauste torgplassen jeg føler meg mest hjemme på, og selv om jeg vet at musikk
bare er en bitte liten bestanddel av et visuelt, ikke-hierarkisk kaos der, ser
jeg på det som stedet der musikkopptak lever best nå.»
Det var vanskelig å være uenig. Ikke et vondt ord om Wimp og
Spotify (vi håper de vil sponse denne bloggen), men det er jo rett og slett mye
musikk som … vel, ikke er der. Og hva skal man gjøre da, når CD-platene er
hensatt til en hylle i boden som ikke lenger er fremkommelig bak et lass med
tilværelsens løsøre?
Jo, da er youtube der, med alle sine flaws (stygg design; mer titte- enn lyttevennlig; mye rask og ræl)
– men også all sin overflod, sin grenseløshet. Der Wimp og Spotify er to mer
eller mindre velkuraterte supermarked, er youtube verdens største loppemarked.
Og selv om vaflene er aldri så slappe og saften aldri så tynn: hvor mye hyggeligere er ikke en formiddag på en kommunal og passe neglisjert
bydelsskole?
Audun Vinger berører også et annet og psykologisk aspekt ved
youtube. Youtube er den nye snikkarboden,
et sted Mannen (?) kan gå for litt alenetid. Et sted han kan pusle med sitt og uforstyrret
besørge sine mer eller mindre lysskye tildragelser: Du vet, spore opp forkastede
låtskisser fra perfeksjonistene i Steely Dan, glemte intervju med David Crosby,
de beste gitarsoloene av Nels Cline (Wilco), gamle opptak fra høyst regionale
tv-kanaler, outtakes fra klassiske soul-perler av Shuggie Otis.
Eller som Vinger skriver: «Jeg velger å se på Youtube som en
tur ned i boden». Noe som gjør at sprøsmålet melder seg: Hva kunne Sigmund Freud skrevet om youtube?
UANSETT, jeg har laget et noen spillelister med good shit du
ikke finner via din vanlige streamingtjeneste:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar