Chris Heath + Bruno Mars

Det finnes bare en «skole» innen intervjuer, og det er Chris Heath sin. Den britiske journalisten og Robbie Williams-biografen, kjent for sin ontologiske, tilsynelatende banale spørsmålsteknikk - når som helst kan han finne på å spørre intervjuobjektet hva som er vedkommendes favorittdyr, og hvorfor det er det, og hvor vedkommende var da vedkommende først tenkte at det var det, og så har du det sykt nok gående. I siste nummer av GQ, hvor Heath vel hovedsakelig skriver, har han intervjuet Bruno Mars. Jeg trodde ikke det var noenting som kunne toppe Bruno Mars' opptreden på Graham Norton Show, men denne artikkelen gjør det. Frode Grytten skrev en gang om Samuel Eto'o at «han er ikkje bare hissig på grauten, han er hissig på smørauget, sukkeret, rosinene, kanelen, den raude saften, serveringsdama bak disken og heile forbanna etablissementet», og det er Chris Heath her, men på en veldig chrisheathsk måte.

Personlig høydepunkt 1: Siste setning, åpenbart.
Personlig høydepunkt 2: Navnet på Bruno Mars' forrige band, Sex Panther.
Personlig høydepunkt 3: Chris Heath sin analyse av hvorfor Bruno Mars, egentlig navn Peter Hernandez, tok scenenavnet Bruno Mars: «Eventually he sidestepped the issue by adopting the name Mars, perhaps figuring that the best way to avoid being stereotyped by race is to sound as though you come from a different planet altogether.»
Personlig høydepunkt 4: At Mars, når han tar med Heath på casino, introduserer ham for alle som sin «onkel fra Sveits».
Personlig all-time Chris Heath-høydepunkt: Starten (det vil si, slutten av starten) på hans 2011-intervju med Michelle Williams:

«Here is what happens in this article: I meet with Michelle Williams on three days in two different cities over a bit more than a week. Much does not go as either of us expects. On the first day, we mainly talk about her youth, and I make her cry. On the second, we mainly talk about her becoming Marilyn Monroe. This is the only dry-eyed meeting. (Unless—quite possible—I was too insensitive to notice.) On the third, we mainly talk about her life with, and without, Heath Ledger. At the end of the third day, we walk around a park in the dark. At the end of the second day, we tidy up the leftovers of her daughter's birthday cupcakes. At the end of the first day, she leaves in tears, her parting words: 'That was really awful.' That's about all. There's also a moment at the very end of the article that could be taken as an atmospheric, ambivalent allegory about the chasing of dreams, but is probably just a brief account of a long hike. The rest is taken up with all that kind of stuff that people sometimes say when they're asked enough questions. If any of it breaks your heart, it was probably already a little broken to begin with.»

Men egentlig, kommer jeg på, personlig all-time Chris Heath-høydepunkt: Andres Lokkos intervju med ham i bladet Bibel, som jeg en gang fikk låne av Henning Reinton. Finnes ikke på nett, men er samlet i en av Lokkos to artikkelantologier. Verdt hele boksen aleine, som det heter.

Phil Spector

Phil Spector kunne det med å få ut det beste og det verste i de rundt seg. Det første gjorde ham til en gudbenådet musikkprodusent; det andre gjorde at han fikk ut … drammenseren i Leonard Cohen («Don't Go Home WithYour Hard-On»). Men aller mest fikk han ut det beste og det verste i seg selv. Som da han skrev «To know him is to love him». Og da han skjøt og drepte sin modellkjæreste i 2003.

UANSETT, det er Spector-film på gang, den vises på HBO på søndag, og GILF-en Helen Mirren, som spiller Spector sin forsvarsadvokat, har sagt masse lurt i den sammenheng. Klipper fra The Gazette:

«A man of such incredible contradiction. Only yesterday, funnily enough, I met a youngish woman who had known him very well and said that she had only ever seen this very sweet side of him and how incredibly kind he could be. He was obviously a schizophrenic personality with these real extremes battling it out within him.

(…)

The challenge was finding the tone, because it’s an amalgam between fantasy, reality and a work of imagination, like a strange dream that you’re having where you’re not quite sure whether you dreamt something or whether that actually happened. Phil Spector must have lived, it seemed to me, in a permanent dream.»

Så godt kan det sies!

UANSETT, alt dette var bare en omvei for å presentere mitt egentlige ærend: «Hear me lord», kanskje den beste post-Beatle-låta. Sangen ble skrevet og presentert for de andre gutta i 1969, men vraket under den lite gemyttlige Let It Be-innspillingen. Kanskje er det også derfor George ikke skjenker den ett eneste ord i selvbiografien I, Me, Mine.

Simon Leng, som skrev While My Guitar Gently Weeps: The Music of George Harrison, har imidlertid skjønt det. Han skriver: «How many millionaire rock stars use a song to beg forgiveness from God, or anyone else ...?» Nettopp, den stillfarne og saktmodige George, vel!

UANSETT, Phil Spector likte iallfall låta og løftet den ytterligere et par hakk med sine himmelvide vyer. Slik fremstår låta som den perfekte foreningen av from og stormannsgal. Låtskriveren ber Gud om tilgivelse. Produsenten tror han er Gud. Som de sier på engelsk: a match made in heaven.

Gutteromstortur

Under en konsert med Stein Urheim, begynte jeg plutselig å tenke på Jon Spencer. Jeg hadde ikke tenkt på ham på sikkert ti-femten år, men der var han like plutselig. Kanskje var det bare en pavlovsk refleks utløst av Urheim sin utvidede blues-forståelse, men det samme kan det være. Jeg sto med en (skuffende) hveteøl fra Florø-baserte Kinn mikrobryggeri og tenkte på Jon Spencer og hans kumpaner i Blues Explosion, et band jeg var ganske lidenskapelig opptatt av på videregående (Rilla platebar på Hamar solgte Acme, Now I Got Worry og Orange til henholdsvis 199,-  kroner; en formue på den tiden), men som siden bare … fizzlet ut av min bevissthet. Det er jo sånn med noen band man digger i 16-17-18-årsalderen. Og kanskje er det like greit, det er sjelden et sunnhetstegn når folk knytter sine favorittplater til gutterommet. Så definerende og full av overgangsriter er den alderen der, at det kan være like greit å begrave deler av den. Ellers vil den definere deg for all fremtid. Sier nå jeg da.

UANSETT, da jeg kom hjem igjen etter Stein Urheim-konserten (og House by The Lake, som også spilte), var det bare én ting å gjøre: Sette på «Torture» av Jon Spencer Blues Explosion. Klokka var sikkert tre eller noe, og jeg satte nok på musikken altfor høyt. Min samboer våknet iallfall og spurte hva pokker jeg drev på med. «Samuel kan våkne!», advarte hun. Jeg er seksten år igjen, svarte jeg.

Bowie, Klosterman, Pappademas

Det er tvilsomt om nettavisene til henholdsvis VG, Dagbladet og TV 2 hadde tatt seg bryet med å presentere «videopremiere» på den nye musikkvideoen til David Bowie om det ikke var for at en viss Iselin Steiro var involvert, men hvorom allting er: Bowie har momentum! Og bedre påskudd trenger ikke en Bowie-aficionado for å presentere en liten smørbrødliste.

LES: Epostvekslingen mellom Chuck Klosterman og Alex Pappademas idet de – feilaktig – har fått vite at Bowies død er nært forestående. En tour de force – typisk for nettsiden The Grantland – om rockepersona, kjendiskult, autensitet, iscenesettelse og skaperkraft – ispedd presise observasjoner om «twitter-sørging». Par eksempler:

«You know, everyone still uses the term "rock star" incessantly, even though rock stars no longer exist. The idea of the rock star is a constant in our mental culture, but not as an element of our hard reality. Calling someone a "rock star" is like calling someone a "door-to-door salesman" — we all know what it means and we all know what it signifies, but no one occupies its literal designation. Instead, we say things like, "Game designers are the new rock stars" or "Bike messengers are the new rock stars." However, there are no rock stars becoming the new rock stars. That's over. The term is just an abstraction that connotes a specific type of public perception. And it's astounding how much of that specific abstraction is still a straightforward portrait of what David Bowie built in 1972.

(…)

When Joni Mitchell dies I will think about the women I talked to about Joni Mitchell so that they'd think I was the kind of complicated cat who likes a little Hissing of Summer Lawns with his Sunday-morning coffee. (I really resent that scene in The Kids Are All Right when Annette Bening and Mark Ruffalo are at an incredibly awkward dinner together until they bond over their shared love of Blue, because now you can't have a conversation with anybody about Blue without it sounding like canned indie-movie dialogue, which is too bad because Blue is the shit, and a really good conversation starter.)»

PS. Jeg ELSKER Hissingof Summer Lawns på søndager. Har den på vinyl.

SE: Av alle Bowie-inkarnasjoner er ingen snålere enn The Thin White Duke. På en diett utelukkende bestående av «paprika, kokain og melk» oppsto en radmager aristokratskikkelse hvis grunnleggende … hulhet («ice masquerading as fire») bare ble matchet av Bowies etterhvert like innhule bryst og kinn. Karakteren oppsto selvfølgelig mens Bowie bodde i Los Angeles, hedonismens hovedstad. UANSETT, her kjøres han rundt i et eller annet ørkenlandskap mens han drikker melk og stilles teite spørsmål. Som her:

Intervjuer: Since you've been in America, you seem to have picked up on a lot of the themes and idioms of American music and culture. How has that happened?

Bowie: There's a fly, floatin' around in my milk!

LYTT: Det er jo den feteste Bowie-låta. Skikkelig Neilern-gitar mot slutten der.

Mys

Det vil være feil å si at jeg er like skeptisk til konseptet kjendiser-koser-seg-sammen-på-tv som alle andre. Sannheten er at jeg er langt mer skeptisk til det enn det enn brorparten av befolkningen, og at jeg rett som det er går rundt for meg selv her på Tøyen mens jeg konstruerer innfløkte – og, sant å si, bare delvis pessimistiske – teorier rundt menneskeartens fremtid, basert på det ufravikelige faktum at folk åpenbart elsker å bli filmet mens de fremfører seg selv. 

Men, det er ikke dermed sagt at jeg ikke kan like denne typen programmer hvis de bare gjøres bra nok. Og det fremste beviset på dette er hvor tøysete glad jeg er i svenske TV8s gamle program Mauro & Pluras kök. Tittelens Plura er vokalist og låtskriver i Eldkvarn Plura Jonsson, og Mauro er hans gamle venn Mauro Scocco. Programkonseptet går ut på at de to inviterer et par-tre kjente svenske musikere på middag, hvorpå de ved hjelp av matlaging, alkohol og lett henslengt kjøkkenjamming lurer sine gjester til å by på seg selv på en uanstrengt entusiastisk måte som selv den mest erfarne hjemme-hos-journalist bare kan drømme om å frembringe i sine intervjuobjekter.

Også Mauro & Pluras kök tipper rett som det er over i en blanding av forsert jovialitet og selvbevisst bli-sett-på-het som er langt over grensa for hva man som et voksent menneske plikter å tåle. Men fordi programmet hviler på Jonsson og Scoccos mangeårige vennskap, og fordi dette vennskapet hele veien skinner gjennom, uansett hvor mye de forsøker å skjule seg bak karikaturer av seg selv, blir programmet noe kvalitativt annerledes enn hva vi de siste årene har vært belemret med her til lands. Dessuten holdes føleriet på et minimum – dersom det gråtes er det på grunn av latter eller hakking av løk.

Min favorittøyeblikk fra Mauro & Pluras kök finner man omlag 25 minutter inn i episode 4, hvor Michael Nyqvist og Lisa Nilsson er på besøk, og en oppmerksomhetssyk Mauro Scocco setter seg ved pianoet og drar pianoriffet fra sitt gamle band Ratatas beste låt Jackie, hvorpå Nilsson stikker hodet inn i stua og – på tøys –roper "Mchl McDnld!". 

Juan Mata + Like a prayer

Helgens ord: «Mazacar», som beskriver Chelseas midtbanetrio Eden Hazard, Juan Mata og Oscar. Jeg vet ikke hvem som har myntet begrepet, men The Guardians fantastiske sportskommentator Barney Ronay har i alle fall popularisert det. Det finnes en presedens i fotballverdenen for slike «team within a team», som Ronay kaller dem, en av de første må være «Gre-No-Li», som beskrev de svenske AC Milan-spillerne Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm på 50-tallet, men ingen har vel i nyere tid fortjent en slik portmanteau enn Mata, Hazard og Oscar. Barney Ronay er særlig begeistret for brasilianske Oscar, «who doesn't so much run as glide and moonwalk and slither with a bell‑bottomed sense of chic and who could be teleported into any team in any era, past or future, and people would still sigh and swoon and blush and say: 'Oh yes, oh … yes, mmm, such lissome grace oh I say he's a doll, daddy, an absolute doll.'»
Men han påpeker også, som rekkefølgen i «Mazacar» antyder, at triumviratet er ledet av Juan Mata, noe som er en god anledning til å linke til et av de beste oppvarmingsklippene jeg vet om. Det er fra en landskamp for Spania, hvor Juan Mata tar en finte på Raul Albiol som er ute av denne verden, men det aller mest fantastiske med klippet er likevel hvordan Mata og lagkameratene reagerer på finta. Og soundtracket er ikke helt feil, det, heller.

JJS + djevelen

Jeg har altså ikke bladd i det ennå, men vet likevel med sikkerhet at det nyeste nummeret av Oxford American er det beste i løpet av mitt knappe år som abonnent på Arkansas' ledende litteraturtidsskrift. Og som om det ikke var nok med en ny tekst av John Jeremiah Sullivan, lover forsideinnsalget også noe om "Kris Kristofferson and the art of screaming 'Stella!'"

Don't shoot the messenger

Johnny Marr er ute med sin første soloplate. The Messenger heter den. Jeg har hørt litt på den, og … vel, stikkordet er litt. Men nok om det.

Genibegrepet brukes generelt altfor skjødesløst i musikkritikken, men det er uomtvistelig en høyst passende benevnelse på Marr og hans raptus på midten av åttitallet. I denne perioden kunne han knapt ta i en gitar uten at det kom noe genialt ut av det. Men nok om det også. Det finnes nok mennesker i den norske offentligheten som har gjort det til sitt hovedvirke å skrive om The Smiths (Hei, Dagsavisen, Frode Grytten og Tore Renberg!).

For nå ville jeg trekke frem en helt annen Marr-komposisjon. I 2003 allierte han seg med et band som het (heter?) The Healers. De ga ut en plate med den forferdelige tittelen Boomslang. Det var en høyst ujevn affære, men den ene låta, «Down on the corner», finner jeg alltid en god grunn til å lete frem igjen. Kanskje ingen genistrek (gitt den litt mer restriktive bruken jeg tar til orde for), men fader ikke så langt unna heller. Og du vet hva Kenneth Ishak (kanskje den norske gitaristen som har gått lengst i sitt forsøk på å emulere Johnny Marr) sier: «Alle mine favorittplater er firere.»

Forresten: Da REM spilte på Koengen i Bergen for noen år siden, satte de på «Down on the corner» rett før de gikk på scenen. Jeg heiste glasset i oppstemt konsternasjon og ga mitt velbehag til kjenne. Men hva med dette: Da jeg tittet meg rundt etter partivenner, møtte jeg ikke ett eneste bekreftende blikk. Sånn har det vørti!