Frank Ocean og samtiden

Det finnes mange gode intervjuer der ute, og Frank Ocean-portrettet i desemberutgaven av GQ er ikke såå bra (det tilsvarende portrettet i New York Times er for eksempel bedre), men det skal Amy Wallace, hun som gjorde intervjuet, ha, hun evnet å få ut det beste sitatet jeg leste i hele fjor. Det handler om Frank og hans perspektiv på tid, rom og samtidighet. Ganske mindblowing og klargjørende på samme tid. Det er også en slags moral her: En ivrig øvelse blant musikkritikere er å avskrive artister som passé, utvaskede, utgått på dato etc. så fort det har gått noen år siden deres siste tindebestigning. En eller fyr (Woody Allen? Leif Juster?) har sagt at humor er tragedie + tid. I musikksamtalen opereres det gjerne med en tilsvarende ligning: irrelevant = relevant + tid. Jeg mener – og jeg tror jeg har med meg Frank på dette – at et slikt regnestykke er uttrykk for en veldig snever tidshorisont som ikke evner å se lenger enn neste kvartalsrapport. God musikk (og -kritikk) har øye for de lange linjene, og henger seg ikke opp konjunkturene fra måned til måned. UANSETT, her er det sitatet jeg gjerne ville fortelle om:

«I never think about myself as an artist working in this time. I think about it in macro. I feel like Elton John just made "Tiny Dancer." He just made that shit like last night. Jimi Hendrix just burned his fucking guitar onstage. Right? Freddie Mercury just had the half mike stand in his hand in the fucking stadium. Prince was just on the mountain in "Under the Cherry Moon." And I was there. That's how I look at it. Like this shit just went down. You see the mastery that I'm surrounded by? How on earth am I going to take the easiest way?»