Godt forsøk på innvending

Jeg er ikke nødvendigvis enig i vurderingen, men for første gang har jeg iallfall sett noen KLARE Å FORMULERE en innvending mot Joachim Triers metode og Oslo, 31. august mer spesielt. Ingen liten prestasjon bare det. Jeg snakker om Maria Moseng og en artikkel i Vagant. Artikkelen, som i hovedsak handler om fjorårets desiderte beste norske film, Som Du Ser Meg (regi: Dag Johan Haugerud), leser du her. Moseng er for øvrig redaktør i filmtidsskriftet wuxia, som jeg heller ikke vil nøle med å anbefale.

UANSETT, her er den godt formulerte innvendingen jeg gjerne ville vise til:

«Dette fenomenet [middelklassens kollektive selvidentifikasjon] er også påtakelig i Joachim Triers filmer, i en slik grad at selvbevisstheten er innskrevet i selve formen gjennom den tilsynelatende umuligheten av å skape uten å referere til et nett av den moderne kulturhistoriens kanoniserte så vel som mer obskure kulturprodukter. Enkelte har trukket det selviakttakende, klassebestemte kulturkonsumet fram som regissørens begrensning: Den kulturelle referanserammen forblir intern og deskriptiv og går på bekostning av kunstnerisk originalitet – altså et språk for virkeligheten som ikke er hemmet av de kulturelle referansenes klister.»

Vi som går kjøkkenveien

Regi: Mats Zuccarello Aasen

Regi: Tancred Ibsen

Bobby Gillespies smil

Se her for flere versjoner av Gillespies smil.

Bedre enn Manet?

Hvem trenger Édouard Manet når man har tilgang på nettsiden til den russiske manetfotografen Alexander Semenov?  Bildet over viser en god, gammeldags brennmanet (Cyanea capillata).

Prince her

Det visste du ikke, men Prince er verdens beste gitarist (sammen med Nels Cline). Det er kanskje noe alle vet, men det var Eric Clapton som spilte denne soloen på The White Album (fordi ingen av gutta i bandet fikk ordentlig klem på den, selv etter gjentatte forsøk). Uansett, sjekk ut The Symbol fra 3'27 og ut. Utfordring: prøv å la være å glise i henført henrykkelse. We dare you!
 

Frank Ocean og samtiden

Det finnes mange gode intervjuer der ute, og Frank Ocean-portrettet i desemberutgaven av GQ er ikke såå bra (det tilsvarende portrettet i New York Times er for eksempel bedre), men det skal Amy Wallace, hun som gjorde intervjuet, ha, hun evnet å få ut det beste sitatet jeg leste i hele fjor. Det handler om Frank og hans perspektiv på tid, rom og samtidighet. Ganske mindblowing og klargjørende på samme tid. Det er også en slags moral her: En ivrig øvelse blant musikkritikere er å avskrive artister som passé, utvaskede, utgått på dato etc. så fort det har gått noen år siden deres siste tindebestigning. En eller fyr (Woody Allen? Leif Juster?) har sagt at humor er tragedie + tid. I musikksamtalen opereres det gjerne med en tilsvarende ligning: irrelevant = relevant + tid. Jeg mener – og jeg tror jeg har med meg Frank på dette – at et slikt regnestykke er uttrykk for en veldig snever tidshorisont som ikke evner å se lenger enn neste kvartalsrapport. God musikk (og -kritikk) har øye for de lange linjene, og henger seg ikke opp konjunkturene fra måned til måned. UANSETT, her er det sitatet jeg gjerne ville fortelle om:

«I never think about myself as an artist working in this time. I think about it in macro. I feel like Elton John just made "Tiny Dancer." He just made that shit like last night. Jimi Hendrix just burned his fucking guitar onstage. Right? Freddie Mercury just had the half mike stand in his hand in the fucking stadium. Prince was just on the mountain in "Under the Cherry Moon." And I was there. That's how I look at it. Like this shit just went down. You see the mastery that I'm surrounded by? How on earth am I going to take the easiest way?»

Johan Orrenius + Jörgen Lennartsson

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men da svenske Jörgen Lennartsson var trener for Stabæk, hadde jeg ikke noe mer utfyllende inntrykk av ham enn at han så ut til å ha den samme leie vanen som Åge Hareide til å gå med v-gensere som er akkurat en størrelse for liten. Nå er Jörgen Lennartsson tilbake i Sverige, hvor han trener Elfsborg, med langt større suksess. I nestsiste nummer av det svenske fotballbladet Offside har den nye redaktøren Johan Orrenius (som gikk fra Expressen til Offside, hvor han deler redaktørskapet med Anders Bengtsson; begge er skrivende redaktører) fulgt Lennartsson gjennom den neglebitende finishen i Allsvenskan, som endte med gull til Elfsborg.

Reportasjen er nok et eksempel på noe av det viktigste livet har lært meg: Uansett hvor intern, uansett hvor for svenske øyne only en Offside-sak kan fortone seg, er den verdt å lese. Særlig fordi når Orrenius en kveld drar hjem til Lennartsson for å intervjue ham under en Champions League-kamp, skjer det noe så vakkert at det er vanskelig å si noe mer uten at det blir, som Erlend Loe en gang sa om hvorfor han liker Scarlett Johansson, «banalt om jeg skal begynne å forklare hvorfor».

Men jeg skal prøve. Champions League-sendinger er for meg, som for mange, sikkert, et høydepunkt i midtuken, men det er også noe litt skjørt ved dem. Skal du se kampene på sportsbar i Oslo, for eksempel, kan det hende du må bruke tid på å finne en bar hvor det er plass, kanskje finner du ikke en litt før ut i første omgang, i pausen står du i ølkø, og det verste er at når kampen er over, er det aldri helt sikkert om de du er sammen med vil bli igjen til høydepunktene fra de andre kampene. Det er så klart forståelig, man skal tidlig opp dagen etter, man orker ikke sitte gjennom kampanalysen til Guro Fostervold, Jan Åge Fjørtoft og «Die Elche», men det er også noe litt hjerteskjærende og prematurt ved det. Det er som å ikke ville se ekstrascenene etter rulleteksten i Marvel-filmer. Som å gå før nachspielet, selv om nachspielet begynner allerede i 23-tida. Som når redaktøren min på morgenmøtet noen ganger sier "nei, skal vi bare sette i gang og jobbe". Nei, jeg vet: "I get through the day, but late at night/Made love to my pillow, but it didn't feel right", synger Sting. Akkurat sånn er det for meg å se "Goalshow" alene.

Og det er det som er så fantastisk med Jörgen Lennartsson. Han vet hvordan jeg har det. Han ser meg.

- Simen V. Gonsholt.

Perspektiv på Beyonce

Altfor mye tid har gått med til å diskutere om Beyonce sang live eller ikke under Obamas innsettelse (det var playback), og altfor mye tid har gått med til å skryte av hennes «Star spangled banner» på pressekonferansen (!) før Super Bowl. Hør heller på Marvin Gaye. Dette klippet er fra 1983, da det virkelig hadde begynt å gå i utforbakke med prestesønnen, men lell da! Ikke et vondt ord om Beyonce, mange av våre beste venner er fans av henne, men du merker hun må jobbe for å komme i mål med amerikanernes nasjonalsang (ikke så rart, det er vitterlig en krevende sang). Men sjekk ut med hvilken ease for eksempel årgangs-Whitney gjorde det. Trenger ikke konse engang, bare koser seg. (EDIT: det er nå kommet redaksjonen for øre at Whitney lipsyncer, au da, én illusjon fattigere).

Selvpromotering #1

Ny utgave av ENO, der tre av fire snøfnuggere er representert, er tilgjengelig hos Narvesen. Masse fine artikler om forholdet mellom mat, appetitt og musikk. Ålreit, da vet du det.

En låt flere må elske

Det er ikke mye jeg vet om The Scruffs, men de er jo helt opplagt et powerpop-band hvis viktigste utgivelser er forbundet med slutten av syttitallet. Jeg vet også at de har samarbeidet eller stått på samme scene eller et-eller-annet med den salige Alex Chilton. Akkurat som Big Star var de dessuten en Memphis-band, så, vel, det er altså noen paralleller der. Da har vi etablert det. Begge band hadde også denne pussige tilskyndelsen til å skrive jenter med u: «gurls». The Replacements og Teenage Fanclub er to andre band som det kjennes maktpåliggende å nevne. Jeg må også si noe kort om Skottland. Stephen Burns, hjernen og primus motor i The Scruffs, flyttet til Glasgow på nittitallet og hooket snart opp med medlemmer at for eksempel Belle & The Sebastian, The Proclaimers og Francis MacDonald i Teenage Fanclub. Som en litt desperat redaktør ville sagt: Her er det jo en sak! Hvordan ble powepop-hegemoniet flyttet fra Memphis til Glasgow? Hva markerer det definitive paradigmeskiftet? Hva er det med skottene som gjør dem til slike fine forvaltere av powerpopens evangelium? Eller som Litteraturfestivalen på Lillehammer ville spurt (verdensmestere i slappe paneldebatt-premisser): Hva er det med Glasgow? Og Memphis for den saks skyld!

But i digress, poenget mitt var: Denne låta av The Scruffs er så uimotståelig herlig, at jeg synes flere burde kjenne til den. Og for eksempel dere i P3, hvorfor ikke bare a-liste denne med en gang? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det ville blitt en umiddelbar hit – og dere kan ta fortjenesten. Jeg lover, skal ikke si noe.

Kult intervju om møbelomtrekking

Dette har alltid vært et av mine favorittintervjuer, og jeg kommer ofte tilbake til det. Tror kanskje jeg leser det tre ganger i året i snitt. Eller jeg vet ikke, det er ikke sånn at jeg holder tellinga akkurat. Men rundt der. Det er Jack White som intervjues av en ikke navngitt reporter (eller er Tobias de la Manzana ansvarlig for hele saken? Jeg er usikker) i det amerikanske tidsskriftet The Believer, som for øvrig ble startet av Dave Eggers. Vi kan snakke mer om ham senere. Så hva er det med dette intervjuet? Vel, i korthet: det viser vel hvordan det store gir seg til kjenne i det små. Her brukes møbelomtrekking som metafor for sjælva livet (eller iallfall for livet i Detroit på åttitallet). Det er også en appell til alle i mediebransjen her: det kan aldri bli for snevert!

Og husk: Møbler har vært komfortable i tusenvis av år.