Men han påpeker også, som rekkefølgen i «Mazacar» antyder, at triumviratet er ledet av Juan Mata, noe som er en god anledning til å linke til et av de beste oppvarmingsklippene jeg vet om. Det er fra en landskamp for Spania, hvor Juan Mata tar en finte på Raul Albiol som er ute av denne verden, men det aller mest fantastiske med klippet er likevel hvordan Mata og lagkameratene reagerer på finta. Og soundtracket er ikke helt feil, det, heller.
mandag 11. mars 2013
Juan Mata + Like a prayer
Helgens ord: «Mazacar», som beskriver Chelseas midtbanetrio Eden Hazard, Juan Mata og Oscar. Jeg vet ikke hvem som har myntet begrepet, men The Guardians fantastiske sportskommentator Barney Ronay har i alle fall popularisert det. Det finnes en presedens i fotballverdenen for slike «team within a team», som Ronay kaller dem, en av de første må være «Gre-No-Li», som beskrev de svenske AC Milan-spillerne Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm på 50-tallet, men ingen har vel i nyere tid fortjent en slik portmanteau enn Mata, Hazard og Oscar. Barney Ronay er særlig begeistret for brasilianske Oscar, «who doesn't so much run as glide and moonwalk and slither with a
bell‑bottomed sense of chic and who could be teleported into any team in
any era, past or future, and people would still sigh and swoon and
blush and say: 'Oh yes, oh … yes, mmm, such lissome grace oh I say he's a
doll, daddy, an absolute doll.'»
Men han påpeker også, som rekkefølgen i «Mazacar» antyder, at triumviratet er ledet av Juan Mata, noe som er en god anledning til å linke til et av de beste oppvarmingsklippene jeg vet om. Det er fra en landskamp for Spania, hvor Juan Mata tar en finte på Raul Albiol som er ute av denne verden, men det aller mest fantastiske med klippet er likevel hvordan Mata og lagkameratene reagerer på finta. Og soundtracket er ikke helt feil, det, heller.
Men han påpeker også, som rekkefølgen i «Mazacar» antyder, at triumviratet er ledet av Juan Mata, noe som er en god anledning til å linke til et av de beste oppvarmingsklippene jeg vet om. Det er fra en landskamp for Spania, hvor Juan Mata tar en finte på Raul Albiol som er ute av denne verden, men det aller mest fantastiske med klippet er likevel hvordan Mata og lagkameratene reagerer på finta. Og soundtracket er ikke helt feil, det, heller.
lørdag 9. mars 2013
JJS + djevelen
Jeg har altså ikke bladd i det ennå, men vet likevel med sikkerhet at det nyeste nummeret av Oxford American er det beste i løpet av mitt knappe år som abonnent på Arkansas' ledende litteraturtidsskrift. Og som om det ikke var nok med en ny tekst av John Jeremiah Sullivan, lover forsideinnsalget også noe om "Kris Kristofferson and the art of screaming 'Stella!'"
fredag 8. mars 2013
Don't shoot the messenger
Johnny Marr er ute med sin første soloplate. The Messenger heter den. Jeg har hørt
litt på den, og … vel, stikkordet er litt.
Men nok om det.
Genibegrepet brukes generelt altfor skjødesløst i
musikkritikken, men det er uomtvistelig en høyst passende benevnelse på Marr og
hans raptus på midten av åttitallet. I denne perioden kunne han knapt ta i en
gitar uten at det kom noe genialt ut av det. Men nok om det også. Det finnes
nok mennesker i den norske offentligheten som har gjort det til sitt hovedvirke
å skrive om The Smiths (Hei, Dagsavisen, Frode Grytten og Tore Renberg!).
For nå ville jeg trekke frem en helt annen Marr-komposisjon.
I 2003 allierte han seg med et band som het (heter?) The Healers. De ga ut en plate med
den forferdelige tittelen Boomslang. Det
var en høyst ujevn affære, men den ene låta, «Down on the corner», finner jeg
alltid en god grunn til å lete frem igjen. Kanskje ingen genistrek (gitt den litt mer restriktive bruken jeg tar til orde for), men fader ikke så langt unna heller. Og du vet hva
Kenneth Ishak (kanskje den norske gitaristen som har gått lengst i sitt forsøk
på å emulere Johnny Marr) sier: «Alle mine favorittplater er firere.»
Forresten: Da REM spilte på Koengen i Bergen for noen år
siden, satte de på «Down on the corner» rett før de gikk på scenen. Jeg heiste
glasset i oppstemt konsternasjon og ga mitt velbehag til kjenne. Men hva med dette: Da jeg
tittet meg rundt etter partivenner, møtte jeg ikke ett eneste bekreftende
blikk. Sånn har det vørti!
Shuggie Otis
Jeg ble først oppmerksom på Shuggie Otis for et par år
siden, men har hørt ganske non-stop på ham siden. Jeg har også sett at han er
blitt namedroppet i et utvalg Frank Ocean-anmeldelser. Det er bra. Så kan
Shuggie introduseres for flere. Jeg har ikke noe behov for å ha ham for meg
selv. Jeg er ikke en sånn motkulturell noldus som føler seg mer spesiell jo mer
spesiell smak han har. But I digress.
Det er Shuggie sitt hovedverk, Inspiration Information, du skal starte med. Det kom i 1974 og
representerer en slags tapt musikksjanger. En slags trippy, psykedelisk
lounge-soul med klare funk-elementer. Eller som Tim Gane i Stereolab har
uttalt: «It’s almost like a new style of music that could've developed but
never did.»
Apropos «tapt musikksjanger». Dette viser at Simon Reynolds
(Retromania) sitt postulat om at
musikkonsum mest er blitt en arkeologisk øvelse også har et positivt
potensial. For hva er vel galt med å begrave seg i fortiden, om man faktisk
finner nye ting der? Nok er skrevet
om Retromania, og vi trenger ikke
super deluxe-boksen med hundre demoer og outtakes fra Rumours-innspillingen, men arkeologi er også et fremovervendt fag.
Og dessuten, som Frank Ocean er innom i et annet innlegg på denne bloggen,
hvorfor definere Shuggie som en forgangen skikkelse? Han er jo her midt i blant
oss. Han lever; plata lever; musikken lever.
David Byrne er innom det samme. Han peker på hvor
oppsiktsvekkende kontemporært det
ennå låter. Ja, om den 39 år gamle plata hadde blitt sluppet nå i mars, ville ingen
stusset engang: «Shuggie's
trippy R&B jams are equal to Marvin's and Curtis', but somehow more
contemporary sounding … closer to D'Angelo meets DJ Shadow.»
torsdag 7. mars 2013
Den nye snikkarboden
«Glem Spotify – det er Youtube som er gullgruven for den
musikkinteresserte. ’Hei, mitt navn er Audun, og jeg er Youtube-avhengig.’»
Slik låt skriftemålet til Audun Vinger i Dagens Næringsliv 25. januar.
Han fortsatte: «Av alle mediale nyvinninger dette årtusenet, er det denne
trauste torgplassen jeg føler meg mest hjemme på, og selv om jeg vet at musikk
bare er en bitte liten bestanddel av et visuelt, ikke-hierarkisk kaos der, ser
jeg på det som stedet der musikkopptak lever best nå.»
Det var vanskelig å være uenig. Ikke et vondt ord om Wimp og
Spotify (vi håper de vil sponse denne bloggen), men det er jo rett og slett mye
musikk som … vel, ikke er der. Og hva skal man gjøre da, når CD-platene er
hensatt til en hylle i boden som ikke lenger er fremkommelig bak et lass med
tilværelsens løsøre?
Jo, da er youtube der, med alle sine flaws (stygg design; mer titte- enn lyttevennlig; mye rask og ræl)
– men også all sin overflod, sin grenseløshet. Der Wimp og Spotify er to mer
eller mindre velkuraterte supermarked, er youtube verdens største loppemarked.
Og selv om vaflene er aldri så slappe og saften aldri så tynn: hvor mye hyggeligere er ikke en formiddag på en kommunal og passe neglisjert
bydelsskole?
Audun Vinger berører også et annet og psykologisk aspekt ved
youtube. Youtube er den nye snikkarboden,
et sted Mannen (?) kan gå for litt alenetid. Et sted han kan pusle med sitt og uforstyrret
besørge sine mer eller mindre lysskye tildragelser: Du vet, spore opp forkastede
låtskisser fra perfeksjonistene i Steely Dan, glemte intervju med David Crosby,
de beste gitarsoloene av Nels Cline (Wilco), gamle opptak fra høyst regionale
tv-kanaler, outtakes fra klassiske soul-perler av Shuggie Otis.
Eller som Vinger skriver: «Jeg velger å se på Youtube som en
tur ned i boden». Noe som gjør at sprøsmålet melder seg: Hva kunne Sigmund Freud skrevet om youtube?
UANSETT, jeg har laget et noen spillelister med good shit du
ikke finner via din vanlige streamingtjeneste:
fredag 1. mars 2013
Som en hund som jagade en bit silverpapper i vinden
Alex Ferguson om Ryan Giggs, som spiller sin 1000. kamp 5. mars (via Aftonbladets Erik Niva):
– När Ryan gjorde sin första testmatch på vår träningsanläggning så gav han mig ett av de där sällsynta ögonblicken som gör livet som manager värt att leva, trots all misär och all frustration. En guldgrävare som sökt igenom alla delar av en flod eller ett berg kan inte känna större upprymdhet än jag gjorde den där dagen. Jag kommer alltid att minnas första gången jag såg honom, hur han flöt över planen så obesvärat att du hade kunnat svära på att hans fötter inte ens rörde vid marken. Han höll huvudet högt, och såg lika avslappnad och naturlig ut som en hund som jagade en bit silverpapper i vinden.
Karl Ove + dyr i veibanen
Karl Ove Knausgård har et rått essay om nordlys i det årlige reisebilaget til New York Times Magazine, hvor han beskriver hvordan han i sitt første møte med det nordnorske nordlyset følte seg «trollbundet som dyr fanget i et spotlys». Det er et fantastisk språklig bilde, som han har brukt flere ganger, om ulike situasjoner - ingen skam i det, føler du deg sånn, føler du deg sånn - seinest da han ble intervjuet av Alf Marius før «Min kamp 1» (det ble sågar til tittelen på portrettet, «Fanget i flomlys», DN Magasinet, 19.9. 2009).
Men her er i alle fall mitt favorittbilde av et dyr fanget i flomlys, tatt av fotografen/krabbefiskeren/norgesvennen Corey Arnold (hvor ble det av ham?):
Men her er i alle fall mitt favorittbilde av et dyr fanget i flomlys, tatt av fotografen/krabbefiskeren/norgesvennen Corey Arnold (hvor ble det av ham?):
Abonner på:
Innlegg (Atom)


